Reiseblogg fra Travellerspoint

Av denne blogger: martevjen

Chres Village School & Orphanage

min første dag!

I dag har Anneloes (roomien og kollegaen(!) min) og jeg vært å besøkt vårt nye arbeidsted Chres Village School & Orphanage (CVSO). Det ligger langt ute i huttateita på landsbygda. Der du skulle tru at nokon kunne bu. Kuer, hunder, katter, høner og folk om hverandre. Hovedveien til landsbyen er laget av tørket gjørme og er så og si umulig å kjøre på. Hullene er så store og dype at hvis du først kjører neddi, så kan du regne med å ha synlige sår som de lokale ville ledd seg ihjel av, i lang tid (folk her reagerer med latter på det aller meste). Etter 40 minutters hinderløype kjøring, utallinge frykt annfall, merker i hendene etter å ha knuget seg fast til tuktuk'en og noen neeesten påkjørsler av diverse levende skapninger kom vi omsider frem.

Det første som møtte oss var at alle barna i nesten hver klasse reiste seg opp, hilste, spurte hvor vi kom fra, og hva vi het, i kor. Vi observerte en klasse en liten stund hvor alle barna skrek i munnen på hverandre for å få lov å svare. Utrolig gøy! Det er llitt over 600 elever på skolen hver dag, så det er mange folk på alt for liten plass. Klasserommene er for det meste et strå tak, et gulv, noen stoler og pulter. Barna som bor der sover for det meste i klasserommene fordi det er ikke nok penger til å betale for nye bygninger. Barna betaler ingenting for å verken bo der, eller gå på skole der. Derfor er det veeldig lite ressurser og skolen er fullstendig avhengig av donasjoner for å klare å holde åpent. Hver måned koster det ca 3 500 dollar bare med det helt nødvendige de trenger for at det skal gå rundt, og det er mye penger her.

Anneloes og jeg skal jobbe fra 13 - 16 hver dag, med samme klasse. Vi har 30 elever, som ikke kan noe særlig engelsk. Så dette blir utrolig spennende.

Vi får ikke begynt undervisningen før onsdag, for i morgen er landsbyens årlige "festival" for å ferie at risen er innhøstet. Vi er invitert, og jeg gleder meg allerede!

Skriver mer etterhvert. Kanskje jeg får tatt noen bilder også:)

Skrevet av martevjen 02:56 Kommentarer (3)

De to siste dagene har vært supre!

På fredag morgen freste vi alle mann av gårde i tuktukene våre til det velkjente tempelområdet Angkor Wat. Dagen begynte bra med litt mindre truende skyer enn dagene før, og innen vi kom oss til Angkor Wat tittet også solen frem. Bra var det, så fikk resten av gruppen se at det finnes sol i Kambodsja også. Nå er det ikke ventet å regne før juni igjen, så regnfrakken er det bare å kaste;)

Angkor Wat var veldig spesielt, men etter 6 templer og 10 timer var det nok for denne gang. Rart hvordan steinblokker begynner å ligne på hverandre etter noen timers vandring i intens sol. Den ene tuktuk sjåføren vår fortalte oss masse om historien bak templene og tiden rundt da de ble bygget. Han er forresten helt super. Han kan utrolig masse om landets historie og snakker veldig bra engelsk. Nå holder han i tillegg på å lære seg tysk (helt på egenhånd) fra en bok han har kjøpt. Bortsett fra det håper han kan klare å spare litt penger. Han har problemer med blodsukkeret (muligens diabetes?), og må derfor få jevnlig medisin som visstnok er ganske dyr for en tuktuk sjåfør. Og hvis han noen skal få giftet seg må han spare i mange år. Her er det nemlig sånn at moren til bruden skal ha masse penger for å gifte bort datteren sin.
Apropos bryllup; Jeg er blitt invitert i bryllup! En stor fest med glitter og stas. Her er det vanlig å invitere masse mennesker for å klare å samle opp nok penger til å dekke festen og de mange kjolene bruden bruker i løpet av en kveld. Jo mer gull, glitter, diamanter og skinnende gjenstander du har på kjolen din, jo finere er du! Det blir ikke til at jeg drar i bryllupet denne gangen, for gutten som inviterte meg virker som han hadde sett for seg en intim aften for to etter feiringen. Får bare håpe jeg får en ny invitasjon ved en senere anledning!

I går begynte vi dagen med kurs i Khemer. Utrolig hvor vanskelig det skal være å lære seg noen få overlevelsessetninger. Men nå kan vi i hvert fall takke for oss, si nei til tuktuk sjåfører og spørre om regningen (+ litt til), så vi klarer oss vel en stund til. På ettermiddagen leide vi oss litt av et cruiseskip (halvrusten elvebåt med motoren hengende på en trå bak båten). Vi dro ut for å se ”Floating Village” som ligger i elven på vei ut i innsjøen Tonle Sap. Det var en helt fantastisk tur. Hele banden klatret opp på taket på båten, hvor vi hadde fin oversikt over det myldrende elvelivet som foregikk rundt oss. Det er utrolig hva folk finner på å putte på en flåte. Grønnsaksåkre, kirke, kjeledyr (hunder, katter, krokodiller, slanger og fulgler). Etter litt påfyll av reker og drikke på en flytende restaurant, ankret vi opp på Tonle Sap og så solnedgangen.
På kvelden ble det middag med hele gjengen, drinker og live musikk i byen. En veldig vellykket dag!

Noen bilder fra Tonle Sap og elven:
red44.jpgred48.jpgred47.jpgred46.jpgred45.jpgred42.jpgred37.jpgred36.jpgred35.jpgred34.jpgred32.jpgred31.jpgred30.jpg
red43.jpg

I dag var det tid for å jobbe litt med fargen. Noen av hotellene har bassenger man kan betale for å bruke, så det var akkurat på et slikt et vi endte opp i dag. Med ca en hotellansatt på hver person har det vært en deilig dag med bananashake, sol, bading og deilig lunsj! Snart venter middag og en øl før solen igjen sier takk for seg.
Ellers er det mye spenning og forventninger til første skoledag i morgen. Barnehjemmet hvor jeg skal jobbe ligger visst i en bitteliten landsby 12km utenfor byen. Veldig få som snakker engelsk, og ikke noen turister. 450 barn får undervising hver dag. Jeg er vettskremt og utrolig spent!

Ellers har jeg spist slange, flue (ufrivillig lunsj mens jeg syklet), lest bøker, slappet av og blitt bedre kjent med mine nye ”samboere”. Rart å tenke på at vi skal bo sammen, og være her så lenge. Allerede begynner vi å bli en bra gjeng!:)

Bilder fra palasset vårt i Chocolate Road
red40__thida_.jpg
red41_thida_.jpg
red39__thida_.jpg

Skrevet av martevjen 04:00 Kommentarer (5)

Angkor Wat

Litt bilder fra gårsdagen

Været er bra, formen er bra, folket er kule og Angkor Wat var en opplevelse!
Her kommer noen bilder fra gårsdagens utflukt! Skriver mer senere, for frokost venter:)

red29.jpg

red24.jpg

red23.jpg

red21.jpg

red28.jpg

red27.jpg

red25.jpg

Skrevet av martevjen 17:36 Kommentarer (2)

Det pøøøøsregner ute!

I dag har jeg møtt alle de andre menneskene jeg skal bo sammen med i Thida’s house. Det er vel ca fjorten jenter og en ensom kar fra Nederland. Huset er som en stor trehytte. Med bratte trapper, tregulv som knirker når du går, og planker som gir etter under vekten av små og store føtter. Blikkboks-tak, hengekøyer i hagen og allslags tre-møbler. At det skal bo 15 mennesker der samtidig, er foreløpig ganske utrolig. Akkurat nå er gutten, en annen jente og jeg innlosjert på et ”guesthouse”, hvor vi må bo en stund (usikkert hvor lenge), før vi får flytte inn i helt nye rom i Thida's house, sammen med de andre. Alle har fått utdelt sitt eget kjøretøy (en rusten, små-falleferdig sykke som i mitt tilfelle er rosa!l) som vi skal bruke som vår personlige sjåfør her i Siem Reap.

Fra Thida’s house (hvor alle de andre bor), til vårt bosted er det en ca 10-15 minutters tur på vår racersykkel. Akkurat nå så regner det som bare det. De kaller det ”mango rain”, og det varer i ca 3 dager. Det er den eneste regnperioden utenfor regnsesongen (juni – oktober). Så velkommen alle nye frivillige som prøve å unnslippe dritt-været i sitt eget land:) Selvfølgelig regnet det mer enn noen sinne da vi skulle legge ut på vår 10 minutters reise. Vi hoppet tapre som få opp på racersyklene våre, og tråkket oss trygt hjem i sikkerhet, etter noen blindveier og feilkjøringer her og der (ALT ser annerledes ut i mørket! ). Disse tapre nederlenderne, som jeg bor med, har ikke fått bagasjen sin enda, og måtte dermed vri opp klærne sine i resepsjonen. Yey for flyselskaper som mister bagasje!:)

Men nå ligger vi i allefall her, i hver vår seng. Gode og mette etter en tradisjonell velkomstmiddag i Thida’s house. Prøver fremdeles å vende oss til den relativt kraftige urin-lukten som herjer på rommet vårt. Sannsynligheten er visstnok større for at vi vender oss til det, enn at den faktisk forsvinner. Dette er nok bare et av våre første møter med vår nye hverdag. ;)

Skrevet av martevjen 21:38 Kommentarer (2)

Etter en uke hjemmefra

sitter jeg og sutrer som en utakknemmelig dritt

Våknet opp og tenkte Eeerlend! Har vært borte i nøyaktig en uke i dag, og vil allerede hjem til kjæresten. Snakk om å være tøff, reise til andre siden av kloden, og så etter en uke ville hjem igjen til sin kjære. Så da lå jeg der da, dro på mine nitten år, og følte meg som fem. Så etter litt furting og sutring og mye overtalelse av meg selv for å faktisk gidde å stå opp, satte jeg foten ut av sengen (tydeligvis feil fot), og følte meg svimmel øyeblikkelig. Forventet vel at det skulle komme en dag, men selvfølgelig måtte det komme denne dagen som begynte så flott. At kroppen reagerer litt på en overgang på ca 50-60 grader (Norge- Kambosdja) er kanskje ikke så rart.

Jeg følte meg som en slapp vaskemopp, men lot mamma dra med meg til sentrum, med lovnader om massasje og aircondition. Turen til sentrum (10min) føltes ut som en mil, men mamma ville gå i stedet for å betale 5, 5kr for en tuktuk, så da ble det slik. Massasjen kom og gikk uten noen særlig forbedring i formen. Så gikk vi for å spise, hjalp ikke særlig, før vi tok tuktuk hjem (hvis ikke måtte hun ha båret meg hjem, noen hun ikke var villig til).

Da jeg endelig fikk dratt vaskemopp-kroppen min opp i sengen slo kjærestesavnet meg enda en gang midt i fleisen. Jeg sovnet krøllet sammen som en klump med tårer i øyekroken, en mage som ikke helt vil godta bakteriefloraen her, svimmel og slapp som en mopp. Når jeg igjen våknet skulle mamma straks dra, og det ble et tårevått farvell før hun klatrer opp i tuktuken sin og satte av gårde med kursen mot Bangkok (ikke hele veien med tuktuk altså!). Så satt jeg her da, ensom og alene. Sippet igjen som en femåring fordi mamma dro, og så enda litt til fordi jeg savnet Erlend sånn. Så begynte det å regne..

Nå sitter jeg her, på en hard trebenk. Fremdeles svimmel, ensom og sutrete. Har bestemt meg for å ta meg sammen i løpet av kvelden, har bare ikke kommet så langt. Er så mange som sier jeg er tøff som gjør dette alene, kanskje jeg er tøff i morgen, men har i hvert fall ikke vært så tøff i trynet i dag. Min nye bror (som har 100 flere ting å klage over enn meg) klappet meg forsiktig på skulderen isted og sa ”It’s ok. Mummy told me to take care of you. She is sad, but it’s ok. I’ll take care of you”. Og han har så rett, så rett. Det er kanskje ikke ok akkurat nå, men det kommer til å bli. Har sikkert flere kjipe dager i møte, men sikkert utrolig mange bra også. Gleder meg til å komme i gang med jobbing, og selv om dagen i dag har vært dritt, så håper jeg kjærestesavn og hjemmelengsel gir seg etter hvert, hvis ikke kan dere regne med å få se meg snart igjen;)

sipp.jpg

(slapp av papps, det er ikke det nye kameraet mitt som tar så dårlig bilder, det er pcen)

Skrevet av martevjen 05:47 Kommentarer (4)

Jeg har endelig fått meg en storebror!:)

I går kveld la mamma seg tidlig, så jeg ble sittende ute på verandaen på hotellet for å lese. Det som er så fantastisk med dette stedet er at folk prater. Her kan du være venne-løs og alene når du kommer, og dra igjen med mail-adressene til en bande med kule folk fra hele verden.

Det er en gutt som jobber her på hotellet som er super ålæit, og det var han som kom og holdt meg med selskap i går kveld. Vi satt i flere timer og bare pratet om alt og ingenting. Han er 24år og bor i Siem Reap bare for å jobbe. Arbeidsdagen hans er fra syv om morningen til ti om kvelden, hver eneste dag. Alle pengene han tjener i måneden (Mindre enn jeg tjente på en dag på H&M), sender han hjem til foreldrene og familien sin. Ikke en eneste slant bruker han på seg selv. Han bor på et knøttlite rom her på hotellet, sammen med 2 andre. Han må fortsette å sende penger til familien helt til de dør, og etter det må han forsørge sin egen familie, hvis han får en. Fremtiden hans er helt lik som hverdagen. Jobbe hele dagen, tjene penger til å overleve. Han drømmer om å få jobbe i et land hvor han kan tjene mer penger, og hans aller største drøm er å være sjef på et hotell. Hvis han klarer å tjene litt ekstra kan han reise hjem til familien sin en gang i året, og dit inviterte han meg til å være med!

Han sa han ville vise meg landsbyen sin. Han kunne betale bussbilletten min (som han mest sannsynlig absolutt ikke har råd til) og jeg skulle få bo og spise gratis hjemme hos familien hans. Jeg viste han bilder av familien min, og han fant fort ut at jeg ikke hadde noen bror. Jeg måtte ta han i hånden og love at han kunne få være broren min, så nå er den etterlengtede storebroren endelig i boks!

Jeg klarer på en måte å forstå hvordan hans liv og hverdag er. Han er en gutt ikke så langt fra meg i alder. Selv om vi har forskjellige drømmer om fremtiden, så vil vi på en måte noe av det samme. At han er heldig i forhold til en gjennomsnittelig person i Kambodsja er umulig for meg å forstå. Han har aldri fri, han kan aldri kjøpe noe til seg selv, han kommer mest sannsynlig aldri til å oppnå drømmen sin og han kommer nok aldri til å få reise ut av Kambodsja. At han likevel ser positivt på dagene som går forbi og dagene som kommer imponerer og fascinerer meg utrolig mye. Tanken på at flesteparten av Kambodsjas befolkning har det verre enn han klarer jeg ikke forstå. Jeg vet at det er sånn. Men deres virkelighet er så fjern fra min, at jeg ikke klarer å skjønne at det faktisk er deres virkelighet. Kanskje etter hvert, når jeg har vært her lengre.

Jeg har i alle fall fått meg en ny venn og en ny bror. Han tuller om alt, smiler og ler, og er alltid i godt humør. At vi har noe å lære av disse menneskene er det ingen tvil om!

Skrevet av martevjen 01:21 Kommentarer (2)

(Innlegg 1 - 6 av 9) Side [1] 2 »